Skatt – hvor mye bør vi egentlig betale?

Pexels_Euro_redigert_banner

I disse valgtider gjør man seg tanker rundt skatt, være seg selskapsskatt, skatt på lønn eller formue. Sommerferien min ble som vanlig avholdt i Hellas, og der er skatt et tema som skaper sterkt engasjement. Utfordringen i Hellas er at myndighetene ikke klarer å innkreve skattene fra det private, og mange jeg snakker med påpeker at det er et land fylt med skattesnyltere som ikke ønsker å bidra til fellesskapet.

Utfordringen slik jeg ser det er imidlertid mer komplisert. Skatt er noe man betaler for å få noe tilbake. Det offentlige skal levere infrastruktur, helse, skole m.m. og det er dette skatten skal gå til å dekke. I Hellas har det offentlige over mange år mislykkes med  å levere verdi tilbake til sine innbyggere, med det resultat at man som borger ikke føler at den skatten man skulle betalt går til det den faktisk skal. Et eksempel på dette er at dersom man skal føde barn i Hellas, må man påregne å måtte betale 100.000 kroner i «svarte penger» for å sikre at man får en trygg fødsel.

I Norge er det slik at det offentlige har vært gode på å levere tjenester tilbake til skattebetalerne, og skatt er noe man ofte sier man betaler med glede. Man kan derfor si at vi i Norge er heldige som har en relativt effektiv offentlig sektor som leverer tjenester vi alle mener står i forhold til det vi må betale. Dette gjelder både som enkeltperson og selskap. Heldigvis er landet vårt et forutsigbart land med tanke på å leve og drive virksomhet. Det offentlige effektiviserer sine tjenester mot næringslivet (Altinn m.m.) og forenklingsarbeidet som pågår et en god indikasjon på at det offentlige er opptatt av rammebetingelsene for bedriftene. Så langt så godt.

Det er imidlertid slik at vi har noen skatter som avviker fra det som er «normen» i landene rundt oss. Vi er avhengige av å kunne konkurrere med ikke bare lokale bedrifter, men også internasjonale konkurrenter. Verden globaliseres stadig raskere, og konkurransen kommer stadig oftere fra bedrifter utenfor landegrensen. Vi er avhengige av både investering i innovasjon og kompetanse for å møte denne konkurransen, og til syvende og sist er det kapitalen selskapet disponerer som setter begrensning for hvor mye man kan investere i slike tiltak.

I Norge har vi en selskapsskatt på 27 prosent. Det betyr at for hver hundre krone med overskudd skal staten ha 27 kroner. I Sverige er denne skatten på 22 prosent og på vei ned, og Norge er snart et av landene i Europa med høyest selskapsskatt. Dersom vi tar utgangspunkt i at selskapseiere er opptatt av å utvikle bedriftene sine, vil en lavere selskapsskatt resultere i investering for vekst. Dette vil gagne nasjonen Norge og således sikre at vi fortsatt kan konkurrere mot internasjonale bedrifter. Et konkurransedyktig Norge er en vesentlig faktor for å sikre at det offentlige kan fortsette å gjøre en god jobb og levere gode tjenester, og derfor er det ikke noe motstridende i å gjennomføre en slik endring.

Det kan virke som om vi i Norge er mer opptatt av å diskutere formuesskatten enn selskapsskatten. Det er et feilspor som ikke omfatter det som virkelig gjelder. Jeg er enig i at formuesskatten ikke bør omfatte arbeidende kapital, og en slik endring bør komme. Det er allikevel til syvende og sist en reduksjon av selskapsskatten som vi skape arbeidsplasser og sikre at vi får et sterkt og konkurransedyktig næringsliv.

CEO Arild Spandow Amesto Følg meg på Twitter:  @CEOAmesto
CEO Arild Spandow
Amesto
Twitter
@CEOAmesto