Tid er penger

Gisle Tungland Amesto People-Norge

Av: Konsernsjef Gisle Tungland
Amesto People
Følg meg på Twitter:
@GisleTungland

I vår dekadente del av verden prater vi om tidsklemma og det å kjøpe oss tid. Det er lenge siden, om noen gang, jeg har lest om noen som hyller travelheten.

Hvis jeg hadde en tusenlapp for hver kandidat jeg har intervjuet som påstår hun er «litt utålmodig» på mitt spørsmål om personlige forbedringspotensialer, hadde jeg hatt ca. 3.600 tusenlapper. Jeg har nemlig hatt ca. 4.000 intervjuer i min hodejeger-tid, og jeg tipper 90 % gir meg det samme svaret. I tillegg hadde jeg neppe sittet i kø på E 39 daglig heller om dette faktisk stemte, for der er det mange som har god tid.

Jeg har en utdannelse innen strategisk ledelse. I slikt pensum kan man lese utallige teorier om veien mot suksess og fiasko, beste praksis, hvordan sette mål og visjon for arbeidet og hvordan komme dit.

En klok mann sa en gang «jeg har vært elev hele livet, bare avbrutt av noen år på skole og universitet». En annen klok person, Linda Lai (professor ved institutt for ledelse og organisasjon på BI) kaller det mastersyken, hvor vi utdanner oss i bøtter og spann, men ikke nødvendigvis til det som trengs.

Som hodejeger er jeg opptatt av å forutsi jobbadferd. Som leder er jeg opptatt av å finne frem til riktig kompetanse og adferd, for så å kapitalisere på denne til organisasjonens og de ansattes beste. Og uansett hvilke faggrupper jeg jakter folk til, uansett hvilke suksessrike mennesker jeg møter, enten det er legen som faktisk ga meg svar jeg forstod og kunne forholde meg til, rørleggeren som kom dagen etter jeg ringte og gjorde det han sa han skulle gjøre, selgeren som både har de mest fornøyde kundene og det høyeste aktivitetsnivået, eller lederen som ikke bare setter høye mål, men som også viser at hun langt på vei når dem: De har det fryktelig travelt! De er utålmodige på egne og andres vegne, og frustrerte over alle som har god tid.

«Min påstand er altså at et fellestrekk blant alle suksessrike mennesker er at de har hatt, og har det travelt.»

Jeg forespurte professor Lai om noe mer kjøtt på beina på dette temaet og fikk mer enn hva jeg har tid og mulighet til å putte inn i dette blogginnlegget. Hun henviste meg bl.a. Malcolm Gladwell, som skriver i boka Outliers om ulike karaktertrekk hos suksessrike mennesker og fremhever bl.a. «the appetite for hard work» hos mennesker som har suksess. Altså ikke bare at man skjønner nødvendigheten av å jobbe hardt, man faktisk tilstreber en hverdag med mye å gjøre på alt for liten tid!

Kvalitet og riktig kompetanse for utførelse av arbeidsoppgaver må selvsagt være grunnlaget, men det har vi masse av i vårt mastersyke land, og alle disse gjør ikke suksess. I vår dekadente del av verden prater vi om tidsklemma og det å kjøpe oss tid. Det er lenge siden, om noen gang, jeg har lest noen som hyller travelheten. Jeg har derimot hørt mange som prater om hvor travelt de har det (refleksjon: artig hvor god tid mennesker som påberoper seg å være alt for travle har til å fortelle alle til enhver tid hvor travelt de har det) uten at jeg kan påstå jeg har sporet noen glede hos dem i å ha det travelt.

På Jæren sier vi at skal du ha noe gjort, så gå til han som har for mye å gjøre, for han får det gjort. Thornton Wilder (amerikansk forfatter) hevder sågar at fremskritt handler om tempo, ikke retning. Når leste du noe slikt i en ledelsesteoretisk tilnærming?

Vær utålmodig menneske!
Sett dine egne spor!
Det gjelder vårt evige korte liv.
Det gjelder vår jord!

 (Inger Hagerup)
Oversatt til jærsk: Få det gjort!

Finn ut mer om Amesto People.

Lederens miljøansvar

Bilde

CEO Arild Spandow
Amesto
Følg meg på Twitter:
@CEOAmesto

Næringslivsledere har et særskilt ansvar – og en mulighet – til å sette miljøbevissthet på dagsorden.

Da jeg nevnte for min markedssjef at jeg ønsket å skrive om miljø, var hennes umiddelbare kommentar: Er det sexy nok? Kanskje er denne kommentaren symptomatisk for hvordan vi generelt sett ser på miljø og miljøutfordringene vi står oppe i. Miljø er unektelig et aktuelt tema, men det kan virke som om man er mer opptatt av å vise at man er opptatt av miljø, enn faktisk å gjøre noe med det. Det kan synes som at ordtaket «ikke gjør som jeg gjør, gjør som jeg sier» er en god beskrivelse på vår holdning til dette.

Den globale økonomien er på feil spor, og næringslivet bidrar ikke nok til bærekraftige løsninger. Dette er konklusjonen fra en undersøkelse utført av Accenture for UN Global Compact etter en global spørreundersøkelse blant mer enn 1.000 ledere. Av de spurte mener kun 32 prosent at verdensøkonomien er på riktig spor for å møte behovene fra befolkningsvekst og miljøutfordringer. Resten av de spurte, mener tvert i mot at næringslivet ikke gjør nok for å peke ut miljøutfordringene som verden står overfor.

493x182_general11

Som ihuga miljønerd er jeg kanskje unormalt opptatt av dette. På hjemmebanen jobber jeg fortsatt med å få familien til å kaste plasten i den blå posen, og blir nærmest karakterisert som en psykotisk kildesorterer. Heller ikke på hjemmebane er miljø godt nok fundamentert.

Dessverre kan vi ikke utelukkende belage oss på at politikerne tar ansvar for en bærekraftig fremtid. Gode miljøløsninger krever upopulære beslutninger som få innenfor politikken er villige til å ta. Vi har derfor et personlig ansvar. For næringslivsledere tilligger det et særskilt ansvar, og en mulighet, til å bidra til å få miljøbevissthet på dagsorden. I Norge bruker vi ti ganger mer strøm enn det som er gjennomsnittet i verden. Vi har rimelig strøm, og det slår ut i lite fokus på hvordan den forvaltes. I England er det helt normalt å slå av lyset når man forlater et rom. I Norge slår man heller på alle lysene når man kommer hjem.

Enova har beregnet at bedrifter kan redusere energibruken med mellom fem og ti prosent – helt uten investeringer, kun ved å øke bevisstheten om hva man bruker av energi. I tall betyr dette mer en 1,5 milliarder kroner spart – hvert år. Den yngre generasjonen vokser opp med en holdning til miljø som er langt mer utviklet enn det tidligere generasjoner er vokst opp med. Miljø er ikke noe man bare skal snakke om, det skal leves, og det forventes at omgivelsene også gjør dette.

For bedrifter betyr dette at miljøfokus kan bli en lønnsom affære, ikke bare i form av energibesparelser, men også i form av vekst, omdømme og attraktivitet. Undersøkelsen til Accenture viste at hele 67 prosent av de spurte lederne mener at å introdusere bærekraftige løsninger i virksomheten vil skape vekst og nye muligheter, innenfor de neste fem årene. Dersom dette er riktig betyr det at mange av våre konkurrenter vil ha innarbeidet miljøfokus som en integrert del av sin virksomhet om ikke lenge. Det betyr at alle som ikke har tatt grep får et forklaringsproblem overfor neste generasjons ansatte og kunder, i tillegg går de glipp av effektivitetsgevinstene som miljøfokus vil kunne generere.

Oppsummert vil jeg si at miljøtiltak indirekte betyr økt produksjon, med bruk av færre ressurser. Slikt blir det fort penger av.

Les om Amestos sosiale ansvar.

Ernst & Young Entrepreneur of the year

Arild Spandow (1)

CEO Arild Spandow
Amesto
Følg meg på Twitter:
@CEOAmesto

OK, så er jeg litt spent. Det er inspirerende å bli nominert til Entrepreneur of the year av Ernst & Young. Samtidig føles det ikke riktig å ta æren for det vi har bygget opp. Jeg har ikke skapt dette selv.

Man skal ikke kimse av at Ernst & Young Entrepreneur of the year (EOY) er verdens største vekstskaperprogram med kåringer i over 50 land. I år arrangeres det for 12. gang. Programmet er etablert for å motivere mennesker som bidrar med ideer, satser kapital og yter egeninnsats for å skape varige verdier og arbeidsplasser. At E&Y ønsker å nominere meg for dette synes jeg er en stor ære.

For Amesto og alle som bidrar til å bygge selskapet er dette en anerkjennelse av hardt og godt arbeid. Jeg tror en av årsakene til at vi er nominert til Entrepreneur of the year er at vi lever og ånder for grunnprinsippene i kåringen. Vi verdsetter ideer. Både egne og andres. Det er nedfelt i våre grunnverdier. Som eiere har vi valgt å investere både tid og kapital i det vi tror på, og vi har definitivt et langsiktig perspektiv. I tillegg har vi i år også etablert Amesto Global, og med det tatt våre ideer og ambisjoner til et nytt, globalt nivå.

Spabogruppen, som er morselskapet til virksomhetene våre er et familieeid selskap, der både far, bror, søster og jeg selv er aktive eiere. Vi har et generasjonsperspektiv på verdiskapning. På mange måter kan man kan kalle oss seriegründere. Vi er ikke spekulanter, men utviklere og forvaltere, som bygger opp nye forretningsområder, eller kjøper opp og utvikler mindre virksomheter.

Alt handler om å skape verdi gjennom langsiktige investeringer.

Men som sagt, jeg verken vil, eller kan, ta æren for Amestos suksess. Det handler om å velge riktige mennesker, fordele ansvar, favne utover og ikke se innover. Klarer vi å «smitte» våre omgivelser med våre mål og ambisjoner bidrar vi til å skape en unik atmosfære for suksess. For det er viktig å være blant de beste når vi ønsker å lykkes.

En virkelig bonus ved å bli nominert er å bli en del av kåringens vekstskapernettverk, med iderike mennesker fra hele Norge. For det er jo en viktig del av suksessen. Man må ut og treffe mennesker. Salg er selve livsnerven for suksess og vekst.

Hva skjer videre i konkurransen
Det startet med 220 000 registrerte norske aksjeselskaper. Av dem ble 3000 identifisert som vekstselskaper og 300 plukket ut til videre kvalifisering.  Etter en ny utsilingsprosess gjennomførte man 70 dybdeintervjuer for å sitte igjen med kandidater til 6 regionskåringer.

Akkurat nå er det 54 kandidater igjen som er nominert til årets vekstskaper. I «min kategori», region Øst, er det 19 kandidater som er nominert til finalen. I løpet av oktober blir 19 til 1 regionsvinner. Deretter skal man kåre en finalist som går videre til den internasjonale finalen.

Det blir spennende å se hvor langt vi kommer i kåringen. Uansett håper jeg dere oppfatter nominasjonen som et klapp på skulderen for oss alle i Amesto.

Alder ingen hindring?

 

Bilde

Av: Konsernsjef Gisle Tungland
Amesto People
Følg meg på Twitter:
@GisleTungland

«Alder er som å bestige et høyt fjell. Man blir etter hvert mer andpusten men får til gjengjeld mye bedre utsikt». Dette var Ingrid Bergmanns svar til en journalist på spørsmål om hvordan hun opplevde å bli gammel. Det samme gjelder arbeidslivet. Alle som har mer enn 15-20 års arbeids erfaring vil nok kunne nikke gjenkjennende til dette. Utsikt, oversikt, vidsyn, kall det hva du vil men en verdi, det har det så absolutt.

Det er «in», og har vært det veldig lenge å tenke mangfold. Og av en eller annen «uforklarlig» årsak har dette mangfoldet ofte blitt synonymt med andel menn og kvinner. At disse menn og kvinner befinner seg i omtrent samme alder, utdannet fra samme handelshøyskole under de samme professorer har ikke fått like mye fokus.

Hva er viktig med mangfold? Hvorfor ønsker vi mangfold? Jeg kan ikke se noen annen rasjonell årsak til ønske om mangfold enn at det presumtivt vil påvirke beslutninger og valg teamet tar. Hva skulle ellers være poenget?

Du skjønner kanskje hvor jeg vil. Jeg ønsker å løfte mangfoldstankegangen til det nivået den hører hjemme. Min påstand er at som kausal variabel for beslutninger er utdannelsesbakgrunn viktigere enn kjønn, og alder enda viktigere.

Og jeg vil slå et slag for alder, for jeg tror og mener mennesker i høy alder er en av arbeidslivets mest undervurderte kapital. Som nybakt 48 åring kan man kanskje beskylde meg for å be for min syke mor, men det får så være: I et arbeidsliv preget av 20- og 30 åringer som både trenger og krever oppfølging, coaching, korrigering og motivering har vi en stor andel eldre som har vært igjennom alt dette flere ganger og som med en større og videre utsikt kanskje kan betraktes som mer selvgående? Man trenger tross alt ikke annet enn en gjennomsnittlig læringskurve (alternativt en skillsmisse og to) for å erkjenne at de valg man tar best, er valg man kanskje har bommet på tidligere.

«Alder er som å bestige et høyt fjell. Man blir etter hvert mer andpusten men får til gjengjeld mye bedre utsikt».

I kombinasjon med dette har vi en uvane i dette landet om å tenke hierarkisk. Man har en oppfatning av at jo eldre man blir, jo mer sjef skal man bli. Jeg har ikke tall på alle intervjuer jeg har foretatt hvor dette å bli sjef (uten noen spesiell plausibel årsak til hvorfor) er det store målet. Man må liksom bestemme over noen for å kunne si man har blitt noe. Tipper de som sitter i en eller annen sjefsrolle og leser dette flirer litt av den misforståelsen. Joda, å være sjef betyr kanskje at du i større grad en mange har en mulighet til å påvirke positivt til en organisasjons fremdrift. Men det betyr også at det faktisk ikke er du som er bidraget, for den eneste muligheten du har til å bidra er gjennom dem du leder. Og jeg blir oppriktig glad og lykkelig når jeg treffer mennesker som er kommet godt i gang med middelalder og fremdeles brenner for faget sitt, for kundene sine eller for selskapet de jobber i. De sitter nå i en posisjon hvor de i mye større grad enn mange andre kan høste av god og lang erfaring. Disse menneskene vil jeg både møte og ansette. Det har jeg faktisk gjort også, og gjør du som sjef det samme skal jeg love deg at når du står midt i stormen (for den kommer med jevne mellomrom) så er det oppriktig trygt og godt å vite at du har med deg om bord noen som har vært ute en stormnatt og fem tidligere. Så neste gang du titter på en CV som ser bra ut, men fødselstallet ikke «stemmer helt med resten av teamet» så se på den en gang til. Kanskje det er den kandidaten du trenger for å skape et viktig, sunt og spennende mangfold i teamet eller bedriften din.

Og husk, det er ingen øvre aldersgrense for å være ung. Gamle er bare unge som har blitt eldre.